Saltvann

Atlanterhavslaks

Atlanterhavslaksen blir av mange holdt for å være den flotteste av lakseartene.
Hannlaksen (som gjerne kalles hake) kan trolig bli opptil 1,5 m lang og veie nærmere 40 kg.
Hunnlaksen blir noe mindre.
Den offisielle verdensrekorden for stangfiske er en laks som veide 35,89 kg. Den ble tatt i Tanaelva.

Atlanterhavslaksen skiller seg fra Stillehavslaksen gjennom at den har færre enn 13 stråler i gattfinnen. Laksen har et lite spisst hode og kroppen er tykkest rundt ved ryggfinnen.
Halefinnen er svakt avrundet i formen.
Munnen er moderat stor.
Utseendet varierer gjennom de ulike fasene av livet, herunder også utfargingen.

Utbredelse

Atlanterhavslaksen er endemisk for Nordatlanteren, fra polarsirkelen i nord til Portugal i sør.
Laksen er anadrom, hvilket vil si at den er avhengig av ferskvann for gyting, klekking og den første delen av livet, og av havet for oppveksten.
Den gyter i relativ kalde elver med steinbunn. Når laksen er blitt 2–5 år vandrer den fra elven og ut i havet. Samtidig vandrer den gyteferdige fisken, som har vært i havet i 1–4 år, opp i elvene for å gyte.

Sportsfiske

Laksen er en av de mest ettertraktede sportsfiskene. Laksefiske i elver er mest populært, og foregår stort sett med flue, sluk og mark som agn. I Norge er nå reke tillatt som agn i bare noen få elver/vassdrag. Både hav- og elvefiske etter laks er regulert ved lov.

Laksefiske gir et viktig bidrag til turisme, friluftsliv og inntekt for grunneierne.

Lakseelver

Atlanterhavslaksen gyter ofte i elver. En stor del av laksen går tilbake til sin opprinnelige elv der de kom fra. Sportsfiske foregår ofte i disse elvene.
De lakseelvene som gir årlig størst oppfisket kvantum i Norge er Tana med bielver, Gaulavassdraget, Orkla og Alta-elva.

Se: Norske Lakseelver

Oppdrett

I oppdrettsprosessen tas rogn og melke fra gyteferdig laks. Befruktningen gjøres i små tanker eller bøtter, i laboratorium, ved fysisk å blande rogn med melke.
Etter inkubasjon, "rugetid", klekkes yngel, som fôres opp i store tanker til den er blitt så stor at den smoltifiserer. (65-130 gram) Smoltifiseringa kan også i stor grad styres med lys, siden smolten gjerne vil bli smolt på våren.
Med sommeren foran seg vet smolten at den har god tilgang på mat og gode temperaturer i havet. Smoltifisering er en metamorfose der laksen tilpasser seg livet i havet både på utsiden(skifter farge)og på innsiden.(tilpasses saltvann)Fra rogna befruktes til man har en sjøklar smolt, kan det ta så lite som 8 mnd. Denne settes ut om høsten og kalles 0- åring.
Smolt settes ut i merder, flyteenheter med nett.
Her fôres fisken til den når slaktevekt, oftest fra 3,5 til 6 kg. Dette tar fra 12-20 måneder.

Næring

Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste næringer, og Norge er en verdensledende eksportør av fersk og frossen laks.
Oppdrettsanleggene ligger langs norskekysten, fra Vest-Agder i sør til Kirkenes i nord.
De senere år har denne næringen kommet i konflikt med kystfiskerne og med grunneierne til lakseelvene, siden rømt oppdrettslaks skader den opprinnelige laksestammen.

Chile er også en dominerende lakseeksportør, som først og fremst forsyner USA med frossen laks.
I Europa produseres også noe laks i Skottland, Irland og Shetland som i motsetning til Norge er medlem av EU og dermed kan opprette tollbarrierer.

De største oppdrett-selskapene er Pan Fish, Cermaq, Lerøy Seafood, Domstein og Salmar.
Det foregår omfattende restrukturering i næringen gjennom oppkjøp av bedrifter, for eksempel har Pan Fish nylig kjøpt Fjord Seafood og Marine Harvest, og det sammenslåtte selskapet heter nå Marine Harvest.

Berggylte

(Labrus bergylta)

Berggylt er en saltvannsfisk i Leppefiskfamilien.
I Norge lever den langs kysten opp til Trondheimsfjorden, spredt nord for Bergen, og kan bli inntil 6 kilogram og 25 år gammel.

Beskrivelse

Berggylten er en leppefisk og har en kraftig leppe som er karakteristisk for familien.
Et annet karaktertrekk er ryggfinnen som består av piggstråler.
Skinnet er mørkebrunt til grønt.

Biotop og levesett

Berggylten lever i kyststrøk, og for det meste langs bratte fjellsider eller brygger. Det henger sammen med berggyltens kosthold, som består av krepsdyr og muslinger.

Breiflabb

(Lophius piscatorius)

Breiflabb eller marulke, er en rovfisk i breiflabbfamilien. Den kalles også «sjødjevel» og «havtaske».

Breiflabben kan bli opptil 200 cm lang og veie 70 kg, men er vanligvis betydelig mindre. Hunnfisken blir mye større enn hannfisken. Norsk sportsfiskerekord er på 57,50 kg.
Det er fanget eksemplarer på over 70 kilo.

Breiflabben er som oftest brun, lysebrun eller grå i fargen med mørkere flekker eller områder. Buken er helt hvit.
Kroppen er flattrykt med et veldig bredt hode som utgjør nesten halve lengden av fisken.
Det kan se ut som om den bare består av hode og hale.
Under haken har breiflabben en rekke hudfliker.
Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som den bruker for å lokke til seg andre fisker. Brystfinnene er runde og meget store.
Breiflabben er en mester i kamuflasje og går omtrent i ett med bunnen.

Adferd

Breiflabben blir ofte observert halvveis nedgravet i sand og er lett å overse på grunn av sin gode kamuflasje.
Den er en typisk bunnfisk og lever fra fjæra og ned mot 2000m.
Trives best på bløtbunn, men det er ikke uvanlig å finne den på hardbunn.

Breiflabben ligger helt urørlig på bunnen og lokker til seg nysgjerrige byttedyr med «fiskeredskapen» sin.
Når byttet er nære nok sluker den det. Andre fisker er den vanligste føden, men breiflabben kan også ta dykkende fugler.

Under gytingen på våren trekker breiflabben ned på store dyp.
 Når eggene er nyklekte henger de sammen i lange geleaktige bånd på opptil 10 m som flyter opp mot overflaten.
Yngelen lever pelagisk frem til den er omtrent 6 cm, da søker den mot bunnen.

Utbredelse

Breiflabb er vanlig øst i Atlanteren fra Vest-Afrika og nordover til Barentshavet, i Middelhavet og Svartehavet.
Finnes også vest i Atlanteren langs kysten av Nord-Amerika. I Norge er den vanlig langs hele kysten.

Økonomisk betydning

Breiflabb ble i tidligere tider regnet som en ufisk som man kastet på havet igjen.
Nå blir den regnet som en meget god matfisk og det forgår et kommersielt fiske etter den.
I Norge foregår dette som et direkte garnfiske på kysten av Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.

Medisin

Insulin ble første gang isolert fra bukspyttkjertelen til breiflabb.

Brisling

(Sprattus sprattus)

Brisling er en fisk i sildefamilien.

Den kan bli 10-16 cm lang, og fanges i store mengder langs Europas vestkyst, fra Norge til Portugal.
En del av brislingen brukes som sardiner eller ansjos, alt avhengig av størrelsen.
En betydelig del går også til fiskemelproduksjon.

Brislingfisket

Brislingfisket foregår i mai – juni og varer helt til høsten. Ryfylke-fjordene har mesteparten av fisket.

Fra begynnelsen av 1900-tallet var hermetikkindustrien i sterk vekst, og man trengte mere råvarer.
Brislingen ble først fanget med «landnot». Rundt 1910 vart snurpenota tatt i bruk.
Stavanger ble etterhvert kjent som norges «Hermetikkhovedstad», og denne «gullalderen» for byen varet frem til 1960-tallet da nedgangen satte inn for fult.
I dag foregår brislingfisket hovedsakelig fra slutten av august til midten av desember, mens det tidligere var et mer sommerfiske.
Industrien har spesifikke krav til fiskens kvalitet, blant annet størrelse og fettinnhold.
Dette blir hvert år sjekket forut for åpning av fisket, under det såkalte «prøvefiske».
En fjord eller fjordavsnitt blir ikke åpnet for brislingfiske dersom fisken ikke holder mål med hensyn på kvalitet.

Fisket etter brisling på Vestlandet har vært dårlig de siste årene.
Sildesalgslaget rapporterte i august 2008 at det er tatt opp vel 800 tonn brisling. I 2007 var fangsten bare 161 tonn.

Fiskemottak

Rieber & Sønn - konsernet kjøper brislingen og selger den som King Oscar-sardiner.
Fiskerne får 5,50 kroner per kilo brisling som King Oscar henter med brønnbåt.
Levert i Bergen får fiskerne 6,90 kroner per kilo.

Brosme

(Brosme brosme)

Brosme er en fisk i brosmefamilien.

Brosma er brun eller gulbrun på ryggen med lysere buk.
Unge individer har brede gule tverrbånd. Finnene har en hvit kant ytterst.
Den har litt overbitt og tydelig skjeggtråd. Brosma skilles lett fra andre arter ved en lang sammenhengende ryggfinne som er forbundet med den avrundede halefinnen og gattfinnen.
Vanlig størrelse er 70 cm lang og 3 kg. Kan bli opptil 110 cm og 15 kg.

Adferd

Brosma liker seg best på hardbunn. Finnes fra 50-1000 m, men mest vanlig fra 200-500 m i dype fjorder og langs kontinentalskråningen.
Den lever i små stimer eller enkeltvis. Spiser bunndyr som krepsdyr og mange børsteormer. Blir kjønnsmoden i 6-10 års alder.
De viktigste gyteområdene er mellom Skottland, Færøyene og Island, der gytingen forgår mellom april og august.
En gjennomsnittlig brosmehunn kan legge to millioner egg.
Yngelen lever pelagisk til de blir omtrent 5 cm lange og slår seg ned nær bunnen.

Utbredelse

Brosma er vanlig på begge sider av Atlanteren.
 I vest langs kysten av Amerika fra Cape Cod og nordover.
I øst fra De britiske øyer og nordover til Barentshavet. I Norge er den vanlig langs hele kysten.

Økonomisk betydning

Brosma er en god matfisk.
I Norge forgår fangsten hovedsakelig som line- og garnfiske, men det tas også litt som bifangst i trål.

Fangsten av Brosme ved kysten av Amerika har falt dramatisk fra 70-tallet til slutten av 90-tallet.