Mindre kjente arter

Kutlinger

Kutlinger er en stor gruppe fisk med over 2000 arter.
Det finnes over hele verden, men har størst utbredelse i tropiske og subtropiske områder. Noen arter (ca 100) lever i ferskvann, resten holder seg i salt- eller brakkvann.

Beskrivelse

De fleste artene er ganske små, vanligvis under 10 cm lange, men enkelte arter som Glossogobius giuris kan bli opptil 50 cm.
Verdens minste fiskearter i gruppene Trimmatom og Pandaka er kutlinger.
Hos mange arter er bukfinnene vokst sammen til en sugeskål som de kan bruke til å holde seg fast med.
Første ryggfinne, hvis den fins, består kun av piggstråler, mens den andre har både piggstråler og bløtstråler.

Slamkryper er en av de mest kjente kutlingartene i akvariehandelen.

Det finnes 12 arter i Norge

glasskutling (Aphia minuta)
krystallkutling (Crystallogobius linearis)
Buenia
piggkutling (Buenia jeffreysii)
Gobius
svartkutling (Gobius niger)
tangkutling (Gobiusculus flavescens)
Lebetus
ulkekutling (Lebetus scorpioides)
Lesueurigobius
spisshalet kutling (Lesueurigobius friesii)
Pomatoschistus
leirkutling (Pomatoschistus microps)
sandkutling (Pomatoschistus minutus)
mudderkutling (Pomatoschistus norvegicus)
bergkutling (Pomatoschistus pictus)
Thorogobius
rødflekket kutling (Thorogobius ephippiatus)

Tungefamilien

Tungefamilien (latinsk navn: Soleidae).

Av de to artene i norske farvann, tunge og glasstunge, er det bare førstnevnte som er fast mens glasstunge bare er registrert en gang.

Utbredelse i Norge:

Tungene er blant de mest varmekjære enn flyndrefiskene men finnes så langt nord som Trondheimsfjorden (tunge).

Leveområde: På bløtbunn fra strandsonen og ned til 250 meters dyp.

Størrelse:

Tunge: opptil 60 cm og 3 kilo sjelden over 40 cm i Norge (norsk sportsfiskerekord er 1,96 kilo). Glasstunge: opptil 13 cm lang.

Gytetid: Mai - juni.

Gyteplass:

Gyter ikke i Norge. Den gyter på grunner i de sørøstlige delen av Nordsjøen.
Eggene er lett kjennelige fordi de har en rekke små oljedråper og ikke en som de fleste andre flyndrene.

Yngelen:

Eggene klekkes 1 - 2 uker etter at de er gytt og driver med strømmen i ca. 2 måneder før de bunnslå seg, bl.a. inn mot Norges kyst

Arter den kan forveksles med og hvordan du kan skille den fra disse: Ingen.
Generelt kan man si at tungene er svært avrundete i ansiktet og at den om mulig er enda mer skeiv i trynet enn de andre flyndrene.
Munnen går tilsynelatende rett ut fra det ene øyet.

Tungene kan ikke med den største velvilje forveksles med andre flyndrefamilier i Norge.
På engelsk heter den «sole» noe som betyr skosåle på norsk, dette sier mye om utseendet.
Man skulle da kanskje tro at en også snakker om fotsvette, men tungene og arten tunge spesielt er snarere tvert i mot regnet som de kanskje beste matfiskene i Europa.
Dessverre for er den nokså sjelden hos oss, og en regner med at den ikke gyter i våre farvann.
Den begrensede «bestanden» som vi har langs kysten er basert på yngel som kommer drivende med havstrømmene

Mullen

Med klimaendringer og stigende havtemperaturer observeres det stadig oftere fisk fra mer sørlige strøk utenfor norskekysten.
Denne karateristiske arten har store, løssittende kroppsskjell og har lange, lyse og kløftede skjeggtråder på haken.
Mullen er svært forskjellig om dagen og natten. På dagtid er ryggen og sidene mønjerøde med 4-5 langsgående gule striper og en mørk stripe fra øyet til halefinnen; om natten danner stripene derimot et slags marmormønster.
Mullen er en bunnfisk som svømmer i store stim (Middelhavet), lengre nord i små stim eller enkeltvis.
Med skjeggtrådene roter den omkring på sand- eller leirbunn etter føde, som er forskjellige bunndyr.
Mulle blir opptil 40 cm lang og ca 1 kg.

Fakta om mulle

* Saltvannsfisk fra tropiske strøk, som Middelhavet, Svartehavet og Atlanterhavet.

* Det finnes to sorter: Mullen og rødmullen.

* Mullen er de siste årene blitt observert om sommeren i Norge, fra svenskegrensen i øst til Bergen i vest.

* Mullen skifter farge fra rød med gule stiper om dagen, til marmorert med røde og hvite flekker om natten.

* Mullen er kjent for å være svært velsmakende og var en luksusrett i Romerriket. Der ble den sakte avlivet ved bordet til de spisende, og skiftet farge mens de så på.

Svartskate

Svartskate - en sjeldenhet
 
Svartskaten er en sjelden fisk. I likhet med andre skater, svømmer den ved hjelp av de store brystfinnene som har vokst sammen med hodet.
Finnene virker dermed som store vinger når den beveger seg.
Svartskaten hører med til familien "Egentlige skater" (Rajiae) og har fått de latinske navnene; Raja nidarosiensis (Collet 1881) og Dipturus nidarosiensis.
Siste del av navnet kan forklares med at den første gang ble oppdaget i Trondheimsfjorden (Nidaros). Svartskaten kan bli opptil to meter lang (hannene litt mindre) og den ligner på storskate.
Den er også kjent fra Scottland og Irland der den går under navnet "Norwegian Skate" - til tross for at den er mer vanlig i Storbritannia.
Det ble også fanget et eksemplar i Kattegat mellom Skagen og Sverige i 1928.
 
 Sjelden fisk

Vi vet lite om svartskaten, men så er det sjelden man får anledning til å studere dem.
Svartskaten holder seg på avgrensede områder, og det er uvisst hvor mange slike små populasjoner det finnes langs kysten.
Det er ikke mange som vet hvor den oppholder seg.

Sprortsfiske

Mange sportsfiskere drømmer om å få den sjeldne fisken på kroken.
Problemet er at skata er sjelden, og at den kun finnes på svært avgrensede områder.
De er svært stedsbundne.

St. Petersfisk

 (Zeus faber)

 St. Petersfisk  er en fiskeart i St. Petersfisk-familien.

Beskrivelse

St. Petersfisk blir opptil 90 cm lang og 8 kg. Kroppen er meget høy og sammentrykt fra sidene.

Den har en karakteristisk mørk flekk på hver side av kroppen. I nyere tid har arten blitt mer vanlig å se i norske farvann.

Utbredelse.

Atlanterhavet, Det indiske hav, Middelhavet, Stillehavet